Dramatisering av Snømannen
Under dramatiseringsoppdraget var jeg aktiv i planleggingen. Jeg vil si at alle på gruppa mi deltok masse og hjalp til. Noen er selvfølgelig bedre skuespillere enn andre, men jeg synes det viktigste i denne situasjonen var å forstå kapitlet selv og få de som skulle se på også til å forstå det.Det jeg synes gikk bra var at vi fikk formidlet budskapet. Det som kunne vært annerledes var at vi kunne kjørt gjennom skuespillet et par ganger på forhånd, slik at alle visste hva alle kom til å si og at man visste når man selv skulle snakke. Men jeg er fornøyd med resultatet med tanke på tiden vi hadde til å planlegge.
Jeg synes denne måten å jobbe med en tekst på er veldig, veldig god. Fordi på denne måten må hver enkelt person virkelig forstå hva teksten handler om for å kunne dramatisere det. Jeg forstår også mye mer når jeg ser på andre dramatisere, fordi da får jeg et mye bedre bilde i hodet mitt av hva som foregår.
Kapittelet vi dramatiserte handlet om Harry og Katrine som akkurat hadde kommet hjem etter de hadde vært i Bergen. Mens de var der hadde Harry, som alltid, gjort alt han kunne for å finne sannheten, koste hva det koste vil. Han hadde en mistanke om at Rafto kanskje kunne ligget død inne i et kjøleskap. Han brøt opp kjøleskapet, og som vanlig tok ikke Harry feil. Gert Rafto var død og begravd i et kjøleskap. Men noe spesielt var det med Rafto. Munnen hans hadde blitt sydd sammen og neseskilleveggen hadde blitt byttet ut med en gulrot. Jeg tror morderen ville gjøre Gert om til en snømann, fordi hvis han hadde bygd en snømann inne i hytta de befant seg på, ville det bare vært en stor vanndam på golvet innen Katrine og Harry kom så langt.
Dette ville Harry formidle videre til resten av politiet. Katrine og Harry reiste derfor til kontoret i Oslo igjen, der de fortalte hva de hadde funnet. Samtidig var det noe som ikke stemte. Gert Rafto var ikke en kvinne fanget i et ulykkelig ekteskap, og ble heller ikke mordet samme dag som den første snøen i året la seg. Etter en diskusjon på politihuset kom de frem til at det måtte være fordi Rafto bar på for mye informasjon.
Harry blir fort ivrig etter en liten samtale med den mistenkte, Idar Vetlesen. Han drar derfor hjem til Idar, men møter bare moren i døra. Hun forteller at Idar reiste for flere timer siden, men at hun ikke visste hvor. Harry er på vei til kontoret igjen, mens han hører på nyhetene. Der blir det fortalt at en mannlig lege er mistenkt i Snømann-drapene. Harry blir av dette veldig sint og oppgitt, fordi han godt kunne tenkt seg at denne informasjonen hadde blitt innen politiet.
Før i boka har vi skjønt at Harry er litt tiltrukket av Katrine, men vi har aldri fått et konkret romantisk møte før nå. De er tilbake på stasjonen der Katrine forteller om hvordan hun opplevde det å finne Gert Rafto død. Hun følte selv at hun hadde mistet kontrollen, og at synet av Rafto rett og slett var forkastelig. Det var de fikk et intenst møte, som ble avbrutt i dèt Bjørn stormet inn. Bjørn forteller at både Rafto og Vetlesen dekker alt som er til nyheter. Mathias har også viktig informasjon til Harry, fordi for ikke så lenge siden, hadde Idar spurt han etter det livstruende stoffet Carnadrioxid. Når Harry kommer hjem til leiligheten sin, blir han overrasket med et åttetall som er skrevet inn på sin egen vegg. Harry blir veldig forvirret av alt som skjer, som resulterer i at nattesøvnen hans blir fylt med et mareritt. Marerittet handler om at han blir kvalt av et åttetall (som på en eller annen måte sikkert skal forestille en snømann).
Det er veldig mange kulturmøter i Snømannen. Hvert yrke er sin egen kultur, og vi møter på pressen, legekontoret, politikontoret og et "horehus". Politiet må ha all den informasjonen de kan få til å løse saken, men for å få det, må de samarbeide med flere parter. Og ikke alle er like ivrige etter å gi fra seg det de vet. Alle vil holde på sin egen informasjon, mens pressen er mer for at alle skal få vite alt. Dette blir fort ikke så populært for politiet som egentlig vil være et par skritt fremfor morderen.
De som jobber i politiet kan fort ha andre synspunkter enn de som driver eller jobber i et "horehus".
Gode refleksjoner rundt dramatiseringen og et godt skrevet sammendrag med gode overganger mellom avsnittene. Du nevner viktige aspekt ved kulturmøter og kulturkonflikter i teksten, men kan gjerne vise til enda flere konkrete eksempler.
SvarSlett